Tøft og Ubarmhjertig

Sommeren er for lengst over, høsten har tatt skikkelig tak og vinteren er raskt i anmarsj. Det er lenge siden det kom en oppdatering fra meg, men jeg måtte bare ta en time-out. Livet går ikke alltid sånn som man planlegger, og noen ganger er livet virkelig tøft og ubarmhjertig. Denne sommeren ble akkurat sånn…

I siste blogginnlegg og #ukeslutt Lekende Lett , fikk dere høre om «Lasken-Lekene» – et herlig arrangement hos søster og svoger sammen med familie og venner, store og små. Mamma deltok selvfølgelig med positiv innstilling og var med på det meste med sitt vanlige gode humør og smittende latter. Mamma var en livsnyter som elsket familie- og vennefester, og hun var faktisk en av de siste som dro hjem denne gang – langt etter midnatt.

Foreldreløs

Tre uker senere var hun borte. Helt uventet – rått og brutalt. Mammaen min – den kanskje viktigste personen gjennom hele mitt liv; min støttespiller, mitt forbilde, min rettesnor, hun som alltid var der for meg – uansett. Jeg kan ikke engang beskrive den tomme følelsen og intense smerten det er å miste mamma. For 5 år siden gikk pappa bort, men følelsen kan ikke helt sammenlignes. Å miste MAMMA – det har vært noe helt spesielt.

På egne ben

Jeg har alltid vært minstemann, attpåklatten, «gulljenta», men også familiens «sorte får» som har laget storm i familien og hatt mange utfordringer gjennom livet – mamma var der for meg bestandig, og vi har alltid hatt et helt eget og spesielt nært bånd. Det er derfor en litt ensom og rar følelse å nå være foreldreløs – og det før jeg har fylt 50 år. Nå står jeg virkelig på egne ben – resten av livet…

Dødskampen

En drøy ukes tid etter Lasken-lekene følte mamma seg dårlig. Hun dro til legen, fikk konstatert blodpropp i leggen og ble sendt hjem igjen. Dagen etter ble det ambulanse til sykehuset. Hun fikk ikke puste. Legene tok røntgen og fant at blodproppen hadde vandret til lungene. Én blodpropp hadde blitt til flere, og mamma ble satt på blodfortynnende medisiner. Røntgen viste også en skygge på eller bak den ene lunga, og legen ønsket å finne ut hva det var. Han bestemte derfor at de skulle ta en bronkoskopi for å sjekke denne skyggen – dvs. gå ned i lungen med et lite kamera. Da de gjorde det, så de en tumor og de utførte likeså godt en biopsi – dvs. de tok en vevsprøve av tumoren gjennom lungeveggen. Dette skulle vise seg å bli starten på dødskampen for mamma.

Redselen

Mamma sto jo på blodfortynnende medisiner, og biopsien gjorde at hun begynte å blø kraftig inne i lungen. Legen måtte redusere blodfortynnende medisiner, for å se om blødningene i lungen avtok. Dette medførte at det raskt dannet seg nye blodpropper. Det ble en meget vanskelig balanse. En liten stund så det ut som det kanskje skulle gå bra, og mamma ble sendt tilbake til rehab i Sandefjord. Samme natt var det akutt i ambulanse tilbake til sykehuset – det hadde oppstått komplikasjoner.

Dagen etter fikk hun også svar på biopsien – skyggen på lungen viste seg å være en aggressiv krefttumor. Da mamma fikk beskjed om dette, opplevde vi at hun «ga opp». Mamma hadde mistet en venninne mange år tidligere, og sett på nært hold hvordan kreft ødelegger liv. Hun hadde alltid vært redd for kreft, og mang en gang sagt at hun håpet hun virkelig ikke skulle få oppleve det.

Fire intense døgn

Vi fikk fire døgn sammen med mamma. Hun fikk heldigvis enerom på sykehuset og vi søsknene bodde hos mamma og var sammen med henne hele tiden. Hun fikk besøk av hele den nærmeste familien – barn, barnebarn og oldebarn, og hun fikk tatt personlig farvel med hver og en av dem. Hun fikk forsikret seg om at fremtiden skulle gå godt for alle sammen – at «de yngste» hadde det bra og ble tatt godt vare på, at «de mellomste» hadde kommet inn på skolene eller fått jobben de hadde søkt på, og hun forsikret seg om at vi voksne hadde fremtidsplaner og at vi jobbet målrettet mot dette. Check, check, check – hun check’et oss ut, alle sammen. Da kunne hun puste lettet ut og la «naturen gå sin gang».

Det ble fire intense døgn sammen med mamma. En berg-og-dal-bane av følelser. Vi lo og gråt, mimret og snakket. Da hun ikke orket å snakke lenger, lyttet hun, nikket og smilte. Mamma var helt klar helt til siste åndedrag. Da det var tid, stirret hun på oss, forsikret seg om at vi var der. Vi holdt henne i hendene og en kjærlig hånd på pannen, hun var helt rolig, tok et siste langt utpust, et «drag» gikk gjennom rommet og så var hun borte – stille og fredelig. Det var en merkelig følelse. En intens smerte, en ubeskrivelig tomhet og en dyp sorg – alt på en gang.

Begravelsen

Mamma var en person som likte struktur, orden og planlegging. Så også sin egen begravelse. Hun hadde spart penger i flere år på egen konto avsatt til sin begravelse, og vi hadde fått klare instrukser om hvordan hun ville ha det. Vi skulle ikke sørge, men hylle livet og minnes henne med glede, fikk vi beskjed om. Hennes drøm om sin egen begravelse var en «New Orleans» – inspirert seanse med hennes favorittmusikk, salsa og Tina Turner, der vi «danset, klappet og sang» ut av kirken etter hennes båre. Sånn forsøkte vi å få det til også. Vi valgte piano og saksofon med live fremføring av Crazy (Julio Iglesias), Simply The Best (Tina Turner, som var mammas favoritt:), Despacito (Luis Fonsi) og utgang med Volare (Gipsy Kings) i godt driv.

Mamma elsket innslag av rødt i klesveien eller accessoirer og hun gikk ikke ut uten den røde leppestiften – ikke engang i postkassen. Det var derfor helt naturlig å velge Ferrarirød kiste. Vi valgte hvite blomster og kledde oss i hvite kjoler – som en hyllest til livet – med innslag av rødt og med rød leppestift, samt at vi barna selv holdt en personlig minnetale for vår kjære mamma. Begravelsen ble nær og kjær, et nydelig minne og helt perfekt – mamma hadde elsket det! ❤

Vakuum

Tiden etterpå har vært et vakuum. Først begravelsen, så rydde og selge leiligheten etter mamma. Det var mye å gå gjennom. Møbler og ting, fotoalbum og bilder, brev og bøker, papirer og ja – et helt liv av minner. Det er en følelsesladet prosess, både slitsom og god på en gang. Som å være i en egen boble, ingenting annet betydde noe i denne perioden. Et vakuum, men faktisk også en fin måte å jobbe seg gjennom sorgprosessen sammen med mine søstre – vi kom hverandre veldig nær igjen.

Forrige torsdag overleverte vi mamma sin leilighet til nye eiere. Det var trist, men egentlig også litt godt og nå sette et endelig punktum. Litt over tre måneder har gått. Mann, barn, venner og bekjente har «gått for lut og kaldt vann», og nå kan livet så smått begynne å komme tilbake til normal rutine. Det er viktig å sørge og bearbeide, den tiden skal man gi seg selv, men det er også viktig å la livet gå videre.

Victor’s

Livet kan være tøft og ubarmhjertig. «Kjære jenta mi, sånn er livet», var noe av det siste mamma sa til meg. Mamma var var jo, som tidligere nevnt, en lidenskapelig livsnyter, og jeg lovet henne å fortsette og jobbe med de planer og mål som Paal og jeg har hatt i over ett år – å åpne Victor’s delikatesse, cafe og vinbar. Mamma visste at vi hadde litt økonomiske utfordringer i prosjektet, og hun håpet hun kunne få lov til å bidra. «Hvis jeg kan hjelpe til litt, så er jeg jo med allikevel», sa mamma til meg på sykehuset før hun døde. Mamma hadde ikke store formuen, og vi er fire søsken som skal dele, men litt penger har jeg arvet og jeg lovet mamma at hun skulle få være med på reisen.

Mamma vil alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte og hun har også fått en helt spesiell plass i dette fremtidsprosjektet. Arven går rett inn i bedriften og vi jobber iherdig videre mot åpning av Victor’s. Nå er vi fullt og helt tilbake, og hver dag er et skritt nærmere åpning. Følg med i blogginnleggene som kommer fortløpende – da blir det oppdateringer og status om Victor’s, og så skal dere også få høre om ConseQuence – et annet spennende prosjekt som vi er i gang med…

Foto: Pixabay , free images & Privat