Det er lørdag 20. november 2004. Den første snøen har kommet ila natten. Jeg er i Sandefjord hos mamma etter lutefisklag med alle damene i familien kvelden i forveien. Jeg ringer min kjære ektemann, Paal, for å høre hvordan det går der hjemme. Barna er ute i hagen og leker i den første snøen. Når vi snakker sammen, hører jeg utgangsdøren åpnes og eldstesønnen Frederick roper: «Pappa, jeg kan ikke se Victor!» Paal sier raskt at han ringer meg tilbake om litt, han skal bare ut å se etter yngstemann, Victor.
Foto: Privat – Holmenbekken gjennom hagen der vi bodde i Holmenkollveien
Jeg kjenner en klo som griper tak i magen. Jeg blir iskald, jeg bare vet at noe er feil. Jeg vandrer rundt og rundt i stuen hos mamma. Etter ca. 10 min prøver jeg å ringe tilbake – ikke noe svar, og sånn fortsetter det – lenge. Nå VET jeg at noe har skjedd. Tårene triller, og jeg ringer og ringer. Så svarer Paal: «Siv, du må komme hjem NÅ! Victor har druknet i bekken!» Ikke noe mer. Telefonen er død. Røret er lagt på. Jeg ringer tilbake, igjen og igjen. Jeg MÅ få vite mer, men jeg får ikke noe svar. Jeg kneler ned på gulvet. Det er en sorg så altomgripende, den omslutter hele kroppen. Jeg er helt knust. Livet med lille Victor passerer revy. Han er bare 1,5 år akkurat denne dagen, allikevel har vi så mange minner. Jeg ligger på gulvet, jeg uler ut min sorg – klarer ikke å bevege meg, totalt lammet.
Plutselig kjenner jeg meg ekstremt sterk. Jeg reiser meg opp, hodet er helt klart – jeg vet akkurat hva jeg må gjøre. Mine søstre og min mamma ser på meg. Jeg må dra til sykehuset – NÅ! De lar meg ikke kjøre alene. Jeg sier at jeg MÅ få kjøre bilen selv, at min yngste søster sitter på med meg og at min eldste søster tar med mamma i sin bil. Jeg er bestemt. Nå går det fort. Jeg pakker tingene mine og etter kun få minutter er vi på veien. Etter en stund ringer Paal tilbake. De, han og Frederick, er nå i ambulansen sammen med Victor på vei til sykehuset. Paal hulker, sier det er hans skyld og er nærmest på randen av hysteri. Forbausende nok kjenner jeg meg ganske så rolig, jeg trøster og ber han gå gjennom hendelsen med meg – ber han fortelle hva som skjedde, hva han gjorde.
Han har gjort alt som står i hans makt for å redde vår sønn, virkelig alt! Min fantastiske ektemann visste akkurat hva han skulle gjøre når han fant Victor livløs i bekken med hodet ned og ansiktet under vann. Han har tidligere hatt 1 års opplæring i livredning på skolen. Han husket – han visste akkurat hvordan han skulle frigjøre luftveier og gjøre hjerte- lungeredning på så små barn – det gikk automatisk. Han ropte på hjelp helt til det kom noen på veien som fikk ringt 113. Han er en virkelig helt! Min helt! Vår helt! Nå er det opp til ambulansepersonale, leger, spesialister og helsepersonell på sykehuset. Han kan ikke gjøre mer.
Foto: Rikshospitalet – foto tatt fra Rikshospitalets nettsider
Vi ankommer Rikshospitalet. Jeg stopper rett utenfor og bare løper fra bilen og inn. Får raskt instruksjoner i Informasjonen. Victor er på vei opp til Barneintensiven fra akuttmottaket – jeg løper. Jeg kommer opp til Barneintensiven rett før de kommer opp – jeg møter dem i korridoren. Min lille Victor ligger i en stor seng. Han er hvit, nesten blålig og når jeg tar på han er han iskald. Huden hans føles som pergament og jeg tenker – han er død! Jeg knekker sammen igjen, mister grepet, kaster meg i armene på Paal, før jeg ser min eldste sønn Frederick. Han er bare 6,5 år og der står han, min lille gutt – helt hjelpeløs, også han hvit i ansiktet og skjelver. Jeg samler meg og tar han i armene mine, trøster, klemmer, holder han hardt inntil meg – og vi gråter sammen alle tre. Det gjør bare så ufattelig vondt!
Foto: Privat – Victor koplet til respirator
Victor var klinisk død i 45 minutter før han ankom sykehuset og ble koplet til respirator. Han hadde 27 grader i kroppen og ble lagt i kunstig koma. Han skulle legges i en helt spesiell nedkjølingsdrakt som det den gang fantes kun to (2) eksemplarer av – én hadde Ullevål sykehus og én hadde Rikshospitalet. Rikshospitalets drakt var ute av funksjon og fordi det var lørdag, hadde de ingen teknikere tilgjengelige som kunne hjelpe. Vi var allikevel heldige – drakten på Ullevål sykehus var tilgjengelig og den ble umiddelbart sendt over til Rikshospitalet. Med denne drakten ville det være mulig å regulere en jevn temperaturøkning i kroppen – dette spesielt for at hjernen ikke skulle hovne opp. Det første døgnet var helt avgjørende – det var kritisk – vill han leve eller dø? Vi satt og våket over han. Det er nok det lengste døgnet i vårt liv…
Foto: Privat – Victor i kjøledrakten det første døgnet
Første kvelden fikk storebror Frederick en liten «kosehare» av sykepleierne på Barneintensiven, som han kunne ha som trøst når han skulle sove på sykehuset. Da sa Frederick at han måtte jo ha en til Victor også – det fikk han selvfølgelig. Frederick navnga koseharene for «Totto og Per», og han sa at de måtte sitte på sengen hos Victor og passe på han – han sa det ville bety lykke. Frederick vek ikke fra Victor sin side og Totto og Per var med hele veien.
Foto: Privat – Totto (blå) og Per (sort)
Foto: Privat – Frederick hos Victor med Totto og Per
Vi hadde hver vår rolle, Paal og jeg, gjennom denne ufattelige hendelsen. Livet blir satt «på hold», håpet og instinktet tar over… Samtidig må hverdagen håndteres – på en eller annen måte… Fordelingen av oppgaver falt bare naturlig. Paal tok hånd om all «eksternkommunikasjon» – snakket med våre respektive arbeidsgivere, skolen og lærerne til Frederick, holdt våre foreldre og nærmeste familie kontinuerlig oppdatert og besvarte alle meldinger og telefoner fra venner og andre som tok kontakt. Jeg tok ansvar for all «internkommunikasjon» – med leger, spesialister og helsepersonell, ville ha alle detaljer, fakta og statistikker – alt det kliniske, avveiningene frem og tilbake, det medisinske – og kommuniserte med Paal og Frederick, oversatte til et «språk som vi alle kunne forstå» slik at vi kunne ta de riktige avgjørelser – raskt om nødvendig. Jeg tok også ansvaret for det følelsesmessige – tvang frem både sorg, sinne, apati, avmakt osv. – hele spektret hos oss alle tre – visste at skulle vi «overleve» dette som familie, uansett utfall, så måtte vi gjennom følelsesregisteret – få det ut – kjefte, snakke, skrike, gråte, trøste….
Foto: Privat – Vår lille engel
Det første døgnet gikk bra. Nå visste vi at Victor ville overleve. Han lå fire dager i koma og det var veldig usikkert om det ville bli hjerneskade. Det ble daglig tatt MR og CT – og det var aktivitet. Håpet økte litt for hver dag.
Foto: Privat – Hjerneaktiviteten ble sjekket daglig
Onsdag skulle han vekkes – vi var så spente på om han vill huske oss.
Foto: Privat – Victor klargjøres for å koples av respirator, Frederick følger spent med
Han våknet opp litt groggy, men etter kort tid sa han både mamma, pappa og «Fleflikk». Vi var fra oss av glede – FOR en LYKKE-følelse! Det var ubeskrivelig og ufattelig! Fra den dypeste sorg til den største lykke – på bare noen dager.
Det var et «mirakel»!
Foto: Privat – Victor og pappa kort tid etter at han har våknet opp fra koma
KONTRA.BLOG 