Hva skal baren hete?

Gründerreisen fortsetter og prosjektet vårt går sakte men sikkert fremover.

I august avslørte jeg, gjennom blogginnlegget Nå eller Aldri!, at min mann og jeg slår kontra og følger drømmen – vi gjør vår hobby om til vårt levebrød og åpner en vinbar og delikatessebutikk på Frogner i Oslo. For to uker siden kom blogginnlegget Hvor og Når?der jeg ga dere en oppsummering om hva som har vært fokus de siste månedene, og om den noe utfordrende prosessen det har vært å finne egnede lokaler. Og endelig i oktober skjedde det altså – første milepæl ble nådd, og vi landet lokaler i Skovveien 15. Champagnekorken spratt og feiringen var en realitet.

Barna med «på laget»

Hele familien har blitt engasjert i dette «drømmeprosjektet» vårt, og diskusjonene rundt middagsbordet har vært både høylytte og livlige. Nå er samtalene blitt av positiv karakter, men det var det så visst ikke da vi fortalte hva som hadde skjedd – først hadde de måttet leve med en mamma som hadde vært rimelig stresset over sin jobbsituasjon i mange år, og så kom deres pappa og sa han var blitt arbeidsledig. Yngstemann Victor på 15, var skikkelig fortvilet og sa: «OMG, jeg har to NAV’ere til foreldre – lite kleint da!»  Storebror Frederick hadde en litt annen tilnærming til situasjonen og sa muntert: «Ha, da er jeg den eneste med jobb her da – og jeg har ikke bare én, men to jobber. Den som drar inn pengene er den som bestemmer, ikke sant? – så da betyr vel det at jeg bestemmer her fremover da.»

Foto: Privat – Frederick og Victor på Kreta i sommer

Etter hvert slapp vi «bomben» om at vi hadde bestemt oss for å «følge drømmen» og ville åpne delikatessebutikk og vinbar i nærmiljøet. Begge barna reagerte med vantro. «Har det klikka for dere, eller? – dere må jo skaffe dere ordentlige jobber!». Og sånn fortsatte det noen uker – ja, faktisk i flere måneder. Å få barna med «på laget» har tatt tid. Vi har virkelig måttet bygge opp tillit, vise planene våre og forklare hvorfor og hvordan. Gi inntrykk av at vi vet hva vi holder på med og samtidig forklare risikoen i dette, og at det finnes en «back-up» plan – en Plan B.  Vi har måttet «bygge grunnmur stein for stein», og vi må fortsatt involvere dem i hele prosessen – hvis ikke vil ikke dette være mulig.

Foto: Privat – Frederick og Victor i London, påskeferien 2015

Grunnlaget

Heldigvis har vi lagt et godt grunnlag for diskusjoner i heimen allerede fra barna var små. I blogginnlegget Nå eller Aldri!, viser jeg til Historien om Victor og den skjebnesvangre dagen i november 2004, da vår yngste sønn Victor, kun 1 ½ år gammel, «druknet» i Holmenbekken som gikk gjennom eiendommen vår. Jeg skrev at den hendelsen skulle sette et sterkt preg på livet vårt, og det har den virkelig gjort.

Foto: Privat – Victor, 1 ½ år gammel, i koma koplet til respirator etter drukningsulykken

Da vi forsto at Victor ville komme fra ulykken uten varige mén, var det helt ufattelig for oss hvor heldige vi hadde vært. Det var en lykkefølelse og glede som var hinsides, og vi forsto at dette måtte vi ta vare på. Vår lille familie på fire ble det aller viktigste, og livsstilen vår ble lagt deretter.

Vi bodde i et område der mange familier valgte å ha au-pair som kunne passe på barna, for oss var dette helt utenkelig. Det å kunne få lov til å stå opp og vekke barna om morgenen – kile de på ryggen og stryke dem over øyebrynene, har vært viktig. Det å følge barna til barnehagen og skolen og hente dem på ettermiddagen og høre om hvordan dagen deres hadde vært, har vært viktig. Det å samle familien rundt middagsbordet hver dag og snakke sammen og diskutere ulike temaer, har vært viktig. Det å få lese godnatthistorier og få den gode kveldsstunden sammen, har vært viktig.    Ja, rett og slett det å få lov til å oppleve alle dager; oppturer og nedturer, utfordringer og gleder sammen, har vært en avgjørende faktor i livet vårt. Dere skulle bare visst hvor utrolig vanskelig det var for meg, da jeg hadde en jobb i noen år der jeg reiste mandag til torsdag eller fredag nesten hver uke…

Foto: Privat – Familien samlet, ferie på Kreta i sommer

Gode minner

Det har vært et nesten absolutt krav i vår familie, så langt det lar seg gjøre, at alle skal komme hjem og samles til middag hver dag. Det gjelder også nå når barna er blitt store. Fredagskvelder og lørdagskvelder har vært og er fortsatt en anledning for familiekos, og vi har ofte involvert barna både i planleggingen og matlagingen. Prioriteringen helt fra barna var små, har vært å bruke de penger vi har hatt ekstra, til ferier og gode opplevelser. Det å dyrke gode matopplevelser i andre land, har selvfølgelig også vært en del av det hele. Vi har reist mye i Skandinavia og Europa og vi har hatt utallige gode opplevelser opp gjennom årene. Vi har ofte sagt, at dersom en av oss skulle bli alvorlig syk eller gå bort, vil vi ha masse gode minner sammen som vi kan leve videre med – det har vært det aller viktigste. Å holde familien sammen, være sammen, snakke sammen og diskutere og oppleve selve livet sammen har vært vår rettesnor og leveregel.

Foto: Privat – Portofino Italia, sommerferien 2013

Foto: Privat – London utenfor Buckingham Palace, påskeferien 2015

Hva skal baren hete?

Å velge navn på en bedrift kan ofte være en utfordrende oppgave. For oss har det ikke vært det. Men det har vært en prosess.

Ingen avgjørelse har noen gang blitt tatt i Familien Sletten uten at alle har fått lov til å si sin mening. Selvfølgelig er det slik at hverken barna eller oss voksne får det som vi vil hver gang – men å argumentere for og imot, ta diskusjonen og lære seg å kompromisse, har vært en del av kotymen og oppdragelsen. Det å involvere barna i denne viktige avgjørelsen også denne gang, var derfor helt naturlig.

Vi vil at vår vinbar og delikatessebutikk skal være en familiebedrift, og hva er vel mer naturlig enn å ha familieråd for å bestemme seg for navnevalg – som sagt, så gjort – familieråd det ble.

Vi la frem målet med familierådet og noen navneforslag som «Det Gode Liv», «Madre Mia», «Frogner Deli» med flere, og vi rakk knapt å spørre barna før det kom kjapt fra Victor: «Hva med Victor?» Vi ble litt overrumplet og forfjamset – det hadde vi ikke tenkt på. Vi spurte hvorfor han foreslo det, og han sa: «Dere har jo snakket om hvordan jeg forandret livet deres, at jeg er «et mirakel» og at det som skjedde gjorde at dere er opptatt av at vi «nyter livet» hele tiden. Nå sier dere at dere skal prioritere «det gode liv» og gjøre business av livsnytelse – hva er vel mere naturlig enn å velge navnet Victor?» «Dessuten har vi jo et favorittsted i København som heter Cafe Victor, og Oslo trenger så visst også en Victor!» Vi smilte og nikket og sa «ja…» og «jo…» Vi spurte selvfølgelig storebror Frederick hva han syntes, og han sa seg også helt enig – navnet Victor kunne faktisk fungere. Vi drodlet litt frem og tilbake om ulike muligheter ved bruk av Victor i navnet og valget var ikke så vanskelig –

Navnet på vinbaren og delikatessebutikken blir altså

Definisjon Victor: – betyr seierherre 

Foto i innlegget uten tekst: Pixabay (free images)

Foto: Privat – Stelvio passasjen Italia, sommerferien 2015